Kristine

Her sitter mannens forlover og mannen og venter spent på at vielsen skal komme i gang. Viktig å øve på hvordan reglene er for å ha knept og oppkneppet knapp i dressjakka!
 

Kirkedørene går opp, fiolinistene og organisten begynner å spille Pachelbel´s Canon i D, alle gjestene reiser seg og tar fram kameraene sine, jeg har min arm i pappas, og sammen går vi sakte opp midtgangen i kirka.
 

Jeg hadde gruet meg i månedsvis for å gå opp midtgangen i kirka, av den grunn at jeg helt sikkert kom til å strigråte hele veien opp. Jeg er kjent som ei følsom jente som gråter til reklamer, små historier, eller bare en tanke! Men heldigvis var hodet mitt en helt annen plass, og jeg smilte fra øre til øre opp gjennom hele midtgangen, uten noe tegn til at jeg skulle bryte sammen. Herlig!

Det første som slo meg etter å ha fått et lite glimt av drømmemannen helt der framme, var at det var så mange flotte mennesker som hadde kommet for å ta del i dagen vår! Benkene var fylt opp av smilende ansikter, og jeg ble helt rørt av å se så mange gode venner og familie i benkene! En perfekt følelse!

Og det var sannelig godt å ha noen å holde i armen på vei opp kirkegulvet. Både for ikke å snuble i kjolen (som jeg hadde drømt om mange ganger), og for at det hele ble litt tryggere og ikke så farlig når alle hadde to stykker å se på og ikke bare meg. Jeg kan til tider være litt distré, lett snuble, miste noe eller rote ting litt til, men med pappa ved min side gikk hele ferden opp mot alteret perfekt!










Her ser jeg drømmemannen på nært hold for første gang denne dagen! Forelsket til tusen!

 

Og framme ved alteret står min forlover, presten, mannens forlover og selveste drømmemannen og venter på meg!

Alle bildene er lånt fra familie og venner som var fantastiske hobbyfotografer i bryllupet. Tusen takk!!